SXSW Ina 1

Bergen - Texas

Fra den 10.-17. mars i år deltok jeg på South by Southwest (SXSW) i Austin, Texas med animasjonsfilmen Pombo Loves You. Reisen var støttet av Vestnorsk Filmsenter og Bergen kommune.

Jeg har tidligere kun tenkt på SXSW som film- og musikkfestival, så jeg ble overrasket over den enorme konferansedelen av festivalen som favner både film, musikk og ‘interactive’. Festivalen går over ti dager og har økt fra spede 700 deltakere da festivalen ble grunnlagt i 1987, til over 80 000 i 2015.

Med en befolkning rett under millionen setter inntoget av festivaldeltakere mer enn bare sitt preg på byen. Festivalen og byen blir ett. Derfor er det vanskelig å snakke om SXSW uten å snakke om Austin. Jeg har – til min store overraskelse - falt helt pladask for byen. Da jeg erklærte til nye lokale bekjente at Austin ikke opplevdes som Texas kom svaret kontant; “But Austin isn’t Texas!” og det sier kanskje alt.

Austin er, i alle fall etter min erfaring, en helt unik amerikansk by. Den er kulturell, trygg og oversiktlig. En drosjesjåfør påstod Austin er USAs 4. tryggeste by, den tryggeste dersom en ser bort fra trafikkulykker. Byen har sjel og sjarm, om enn noe quirky sjarm, men så er også byens slagord ‘Keep Austin Weird’. Temperaturen vår og høst er perfekt rundt 20 grader og maten så god at det alene er grunn nok til å reise dit. Det går i tex-mex og barbecue annet hvert måltid, og margaritaene er i verdensklasse. Dette, kombinert med en eksepsjonell lokal gjestfrihet, bidrar til en avslappet og inkluderende atmosfære, og et ypperlig utgangspunkt for nettverksbygging såvel som inspirasjon. I dobbel forstand er det en by en blir glad i.

Det så imidlertid umiddelbart overveldende ut. Da jeg skulle hente akkrediteringen min på dag én var det en kø på bortimot åtte timer (!) som møtte meg på konferansesenteret. Alle andre i byen var tilsynelatende ute i samme ærend. I ca. 60 sekunder tenkte jeg at jeg kom til å gå glipp av første post på programmet, velkomstlunchen på Robert Rodriguez og produsent Elizabeth Avellans Troublemaker Studios. Timingen da en festivalrepresentant ropte at filmskapere og foredragsholdere kunne gå til en egen disk uten kø var det mest takknemlige øyeblikket hele festivalen. Så vær tidlig ute – eller vent til neste dag med mindre du kan ta snarveien.

Jeg reiste til Austin alene da ingen andre fra produksjonen hadde mulighet til å bli med. Det er et effektivt insentiv til å bli kjent med folk, men krever litt de første dagene. Velkomstlunchen var en ypperlig start da jeg fikk hilse på mange på kort tid. Robert Rodriguez, festivalsjef Janet Pierson og SXSW-grunnlegger Louis Black ønsket velkommen. Rodriguez hadde noen inspirerende ord jeg bet meg merke i; det ene er at Austin ikke var et filmsentrum da de startet opp. Det var utenfor LA og de hadde verken studioer eller produksjonsinfrastruktur. Han sa de alltid ønsker nye filmskapere velkommen til Austin, men oppmuntret alle til å skape sitt eget Austin andre steder. Han sa også at “groundbreaking never feels like groundbreaking when you’re in the middle of it”, og at hele Sin City ble spilt inn på de 2-3 kvadratmeterne der vi satt og spiste lunch. Senere samme dag så jeg John Carney’s Sing Street. Plottmessig handler den om en ung gutt som starter et band for å imponere en jente, tematisk – om kreative prosesser, integritet og identitet. For meg som elsker musikaler, kunne ikke festivalen fått en mer inspirerende start.

Dag 2 var det tid for Pombo Loves Yous SXSW premiere. Festivalen tar svært godt vare på filmskaperene sine, og vi fikk mulighet til å sjekke lyd- og bilde før pressebilder og visningen. Både visning og Q&A gikk knirkefritt, og det var en full sal med god respons fra publikum. Som kortfilmdeltaker dekkes verken hotell eller reise, men festivalen og deres sponsorer arrangerer luncher, middager og daglige meet-ups og happy hours under festivalen. Etter premieren ble vi tatt med til Marriott for å feire med middag, og jeg fikk anledning til å bli enda bedre kjent med kortfilmskaperene og SXSW-programmererne.

Før en vet ordet av det er en halveis ute i festivalen. På dag 3 fikk jeg endelig tid til å utforske konferansen. Det var gøy å høre Jake Gyllenhaal snakke om hans nyeste film, Demolition, men høydepunktet for meg var foredraget/samtalen med produsent Sarah Green. Hun er kanskje først og fremst er kjent som Terrence Malicks produsent siden The New World (2005), men også for filmer som Mud og Frida. Green har også jobbet en masse med David Mamet.

Utfordringen med festivaler generelt og SXSW spesielt er at det er så enormt mye som skjer hele tiden, hver eneste dag, at man går glipp av nesten alt. Å forsone seg med det først som sist og heller være glad for alt det jeg faktisk fikk med meg ble løsningen. Festivalappen SXSWGo var uvurderlig for å holde oversikten, de mange (knallgode) matvognene ble redningen mang en gang, og jeg benyttet meg kanskje litt for ofte av Uber, Lyft og pedicabs – sistnevte sykkeltaxier som faktisk ikke er for turister, men brukes av lokale - for å rekke frem i bytrafikken. Man kan imidlertid gå nesten overalt og festivalen har flere shuttlebusser mellom kinoene, Mazda kjører også gratis innenfor festivalsonen, men det klaffer ikke alltid med et tett program.

Samtidig er de mest minnerike opplevelsene de som skjer når en avviker fra planen og bare er åpen og går med strømmen. En kveld havnet jeg gjennom nye bekjentskaper plutselig på en perle av en bortgjemt (type taxitur ‘langt’ unna) fransk restaurant, Justines, med J.J. Abrams sittende i hjørnet, og senere samme kveld, på fest i SXSW-grunnlegger Louis Blacks hus. Det var havfruer i svømmebassenget, og jeg følte meg en stund så langt hjemmenfra at jeg måtte sitte meg ned med en tequila et par minutter og spørre meg selv hvordan i all verden jeg hadde havnet der. Jeg var definitivt ikke i Kansas lenger.

Akkurat da jeg trodde ingenting kunne toppe festivalopplevelsen vant vi juryens spesialpris for animasjon for Pombo Loves You. Dette var øyeblikket jeg savnet regissør Steve Warne og det enestående filmteamet vårt mest og skulle ønske vi alle hadde vært der sammen, men det var vanvittig gøy å kunne være tilstede og representere filmen, og få muligheten til å takke for alt.

Lyd og musikk ble en helt naturlig rød tråd gjennom uken. Det var musikk på alle gatehjørner, bartak, caféer og klubber. Den siste dagen rundet jeg av festivalen med Patrick Shens fantastiske dokumentar In Pursuit of Silence som bokstavelig talt resonerte i meg, og både satt et perfekt punktum og inspirerte til ettertanke hele veien hjem.

Med kortfilm i programmet fikk jeg pass til filmdelen av festivalen. Det var mer enn nok for meg til å begynne med. Neste gang vil jeg nok likevel slå til og utvide med musikkpass og et par dager ekstra, ettersom det er en fantastisk og spennende line-up hvert eneste år med mye for enhver smak.

Andre tips til neste SXSW blir å være tidlig ute med registrering på SXSWs timeplan på nett og booke mentormøter. Det er få av dem, spesielt for film, og de legges ut (og bookes) lenge før festivalen begynner. En kan forsøke drop-in, men jeg ville ikke risikere å kaste bort tid på venting. Jeg har også utrolig lyst å oppleve arrangementet ‘barbecue og konsert’ på Willie Nelsons ranch. For 50 dollar får en håndfull mennesker bli med på middag og musikk. Riktignok ikke filmrelatert, men hvem kan si nei til barbecue og musikk hos Willie Nelson?

Austin en by der alle, lokale som tilreisende, er imøtekommende, åpne og fulle av historier. Ikke rart at både Richard Linklater og Robert Rodriguez har valgt å bo der. Det er lett å komme i kontakt med både nye talenter og vel etablerte såvel som lokale filmelskere, programmerere og publikum. Foruten SXSW arrangeres også Austin Film Festival i Austin i oktober/november hvert år, med en stor manuskonferanse som også er å anbefale på det varmeste.

Det er ikke så lett å måle verdien og resultatene av festivaldeltakelse så tett på, men jeg har fått gode kontakter – flere jeg også kan si er venner - både i USA og Europa. Flere andre festivaler har programmert Pombo etter at de så den i Texas - vi fikk god drahjelp fra Sundance , i hverfall for den amerikanske festivalsirkelen, - men jeg følte først at det ordentlig løsnet etter South by. Det kan være tilfeldig, men det kan også være timing.

En stor takk til Vestnorsk Filmsenter og Bergen kommune som gjorde det mulig for meg å delta på SXSW med Pombo Loves You.

- Ina Remme